10 Politisk propaganda som på morsomt vis slår tilbake

Politisk propaganda slår tilbake, selv på mestermanipulatorer. Slike propaganda mislykkes av forskjellige grunner. Det skjer vanligvis når folket mister tilliten til regjeringen diktert av en grusom og grådig hersker. I andre tilfeller prøver regjeringen å plette opposisjonen, men i stedet gir kampanjen tilbakeslag som får herskerne til å se latterlige ut. Vel som ordtaket sier, den som spytter over seg selv, vil få det til å falle i ansiktet.

10 Da Obama ga fotomuligheter og alle fikk panikk

Tilbake i 2009 rammet terror tusenvis av New Yorkere som gikk nedover gaten da de hørte et fly sveve over hodet på dem. Den amerikanske presidentens vanlige ‘Air Force One' og en F-16 jet ble sett sirkle rundt Frihetsgudinnen og nedre Manhattans skyline rundt Ground Zero. Etter 11. september kan man forestille seg hvorfor New Yorkere blir litt nervøse når et fly flyr for lavt over Manhattan. Folk ble nervøse, noen gikk så langt som å evakuere kontorer og bygninger som fryktet terrorangrep, og andre begynte hektiske samtaler til nødetatene.

Selvfølgelig var det ikke et terrorangrep bare et ‘foto op'. Det hvite hus nektet først å vite noe om fotograferingen. Ordfører Michael R. Bloomberg ble rasende over Obama-administrasjonen for ikke å informere ham om bildet på forhånd. President Obama ble også rasende og beordret etterforskning. Og selvfølgelig beklager Det hvite hus senere unnskyldning. Dette arbeidet med egenannonsering ga full tilbakemelding, og regjeringen bestemte seg for at reklamebildene som ble tatt under flyturen ikke skulle vises for publikum.

9 Da en sovjetisk film fikk Amerika til å se kult ut

Etter den kubanske revolusjonen i 1959 surfet det amerikanske og kubanske forholdet tøffe bølger. Cuba bestemte seg for å lage en antiamerikansk film som skulle tjene som et sterkt propagandastykke for det kommunistiske regimet, og Sovjetunionen ble enige om å finansiere den. I 1964 ble den kubansk-sovjetiske samproduksjonen ‘Soy Cuba' (I Am Cuba) utgitt på teatrene. Direktøren hadde til hensikt å gjenopprette årsaken til revolusjonen som ifølge ham var undertrykkende krefter som dekadente amerikanske turister, arrogante amerikanske sjømenn og brutale amerikanske selskaper.

Filmen skulle forherlige den kubanske revolusjonen. I stedet overførte den en fremmed visjon om landet og reflekterte ‘farlig' fascinerende bilder av det amerikanske livet. Ikke overraskende viste det seg å være en kassebombe, en nasjonal skam, og alt ble glemt om at en slik film noensinne ble laget. Filmen samlet støv i 30 år til 1995, da den ble gjenoppdaget av to ‘amerikanske' regissører Martin Scorsese og Francis Ford Coppola og introduserte den for publikum som hyllet den med høy akklamasjon.

8 Da den russiske propagandasletten krasjet

Utviklet tidlig på 1930-tallet, var ‘Tupolev ANT-20', ofte kjent som ‘Maxim Gorky', det største flyet i sin tid. Joseph Stalin lot den bygge for å flagge den stalinistiske propagandaen. Han hadde den utstyrt med et kraftig radiosett kalt ‘Voice from the sky', lysutstyr osv. For å bølle patriotisk slagord til folk nede på bakken. For første gang i luftfartshistorien hadde dette flyet en stige som smart kunne brettes og bli en del av gulvet. Flyet kan til og med demonteres og transporteres med jernbane om nødvendig. Byggeprosjektet samlet mer enn 800 teknikere fra dusinvis av luftfartsverksteder og byråer fra hele Sovjetunionen. Med åtte motorer som drev 7.000 hestekrefter, var det et under og stolthet for diktatoren.

Sletten ble i stor grad promotert over hele landet. Og det satte en rekke verdensrekorder for sin løftekapasitet, men det gikk tungt.

Gorky ble ofte eskortert av enmotorfly for å sammenligne den enorme størrelsen. Da Gorky fløy 18. mai 1935, bestemte en av flygeskivens slette med pilot Nikolai Blagin seg for å løkke rundt og feilberegne avstanden, smalt inn i en av Gorkys enorme vinger. Som et resultat falt Gorky til bakken og drepte 45 mennesker. Sovjet var så rasende at de laget et nytt begrep – ‘blaginisme' (etter navnet på piloten) som betyr "egoistisk ekshibisjonisme og mangel på riktig disiplin".

7 Da en martyr viste seg i live

En ung Viet Cong-soldat Nguyen Van Be ble fokus for debatter om ungdom, heroisme og statspolitikk i løpet av Vietnamkrigen. I 1966 hadde han dødd heroisk og skrek "ned med amerikanske imperialister" og drepte mange amerikanere som brukte en gruve. I det øyeblikket historien nådde media – balletter, dikt, sanger oversvømmet lidenskapelig landet og oppmuntret unge menn til å verve seg til hæren. Utvidelsen av publisiteten kunne godt forestilles seg de enorme tretti millioner brosjyrene, syv millioner tegneseriebrosjyrer, 465 000 plakater, 175 000 eksemplarer av en spesialavis, 167 000 fotografier, 10 000 sangark som ble publisert i løpet av tiden. Du heter det, film, TV, radio, alt hadde Be ansikt pusset på.

Men plutselig en dag falt den døde Nguyen Van Be rett og slett inn på en pressekonferanse.

Van Be var ikke død, han erklærte at han aldri hadde avfyrt et eneste skudd. Faktisk hadde han prøvd å stikke av, men ble tatt til fange og sendt bort til en vietnamesisk fangeleir. Etter dette dårlige trikset fortalte Viet Cong publikummet sitt at amerikanske plastikkirurger hadde skapt et Van Be-utseende for å lure befolkningen.

6 Da den nordkoreanske propagandaen sviktet katastrofalt

La meg introdusere deg for Lim Su-Kyung. Hun var en sørkoreansk statsborger som i stor grad ble kalt Nordens koreanske ‘blomst av forening'. Tilbake i august 1989 hadde Su-Kyung ulovlig kommet inn i Nord-Korea for å delta i "World Festival of Youth and Students". Hun ble ønsket velkommen av Nord-regjeringen med stor pomp og glansfulle taler om tapperhet og fikk til og med et publikum med diktatoren Kim Il Sung. I utgangspunktet laget de en propaganda-superstjerne ut av henne for å trosse sørregjeringen og krysse grensen. På gaten ble publikum gale som ønsket å ønske henne velkommen, røre ved henne og i løpet av den tiden knuste armen hennes.

I den futuristiske dystopien man forestilte seg i 1984, skrev George Orwell om en verden der den eneste fargen man fant i propagandaplakatene. Slik var tilfellet i Nord-Korea hvor folk fikk mat med fargerike propagandaer og ble lært å tro at Sør-Korea var et militærdiktatur. Men Su-Kyung overrasket dem grundig med utseende og handlinger; hun var tilfeldig kledd i jeans og t-skjorte (ansett som ikke-tradisjonell og av høy kvalitet), godt matet, utdannet og godt snakket. I Nord-Korea ble offentlige taler normalt ikke holdt av kvinner, men Su-Kyung holdt kraftige taler uten forlegenhet og uten manus. Dette førte til en sprekk i nordfolks samvittighet overfor deres elskede regjering.

Da Su-Kyung kom tilbake til Sør-Korea, ble hun arrestert, og tilsynelatende var det nordkoreanske folket bekymret for hennes sikkerhet og trodde at hun ville møte enten henrettelse eller bli kastet i fengsel til døden, som det var tradisjonen i Nord.

Da gjorde den nordkoreanske regjeringen en alvorlig feil med å kringkaste rettssaken hennes. Su-Kyung ble sendt i fengsel og til sjokket for nordfolket, ‘uten' hennes familie. For i Nord blir hele forræderens familie tatt som politiske fanger og sendt til fangeleirer. Senere ble hun løslatt. Nordkoreanere innså at Sør var mye mer ‘liberal' enn de fikk tro. Snart innså den nordkoreanske regjeringen deres feil, og det ble ikke nevnt noe videre om jenta fra sør.

5 Da N. Koreas leders dumme ADS fikk ham til å se dumere ut

En tilsynelatende bisarre idé en dag slo nordkoreanerne og de begynte å legge ut annonser av diktatoren Kim Jong Il i amerikanske og europeiske aviser. Merkelig som det kan høres ut i dag, men nordkoreanske annonser var relativt vanlige i store vestlige aviser fra 1969 til så sent som i 1997. Den nordkoreanske regjeringen ga ut helsidesannonser i The New York Times, The Guardian, The Irish Times, The London Times, London Evening Standard, The Sun, Boston Globe og The Washington Post glamouriserer utnyttelsen av Kim Il Sung, Kim Jong Il, Juche-ideologien og gjenforeningen av Korea i et forsøk på å berolige Vesten. Minst 100 annonser skulle ha blitt lagt ut mellom perioden 1969-1997.

Plasseringen av annonser i store vestlige aviser gjorde imidlertid mer skade enn godt; annonsen ble en kilde til vits og beviste hvor tapt nordkoreanerne var i den falske verdenen de hadde skapt selv. I 1983 da Sean Garland tidligere president for Arbeiderpartiet i Irland hadde besøkt Nord-Korea, sa han til sine koreanske kamerater at de helsidesannonsene som uttrykte Kim Il Sungs ideer i irske nasjonale aviser var "bortkastede penger fordi ingen jævla leser dem. “

4 Når kinesisk Ingeniuos Anti-Apple Campaign Backfire

Apple irriterte den kinesiske regjeringen da de ikke klarte å gi lovede donasjoner etter et jordskjelv tidligere i 2013. Senere det året avslørte CCTV, landets innflytelsesrike kringkastere og et ledende talerør for sentralregjeringen Apples ettersalgsprogram som led av kort komme i Kina. Snart nok sluttet den offisielle avisen til kommunistpartiet The People's Daily seg til angrepet og krevde en sjelden unnskyldning til kinesiske forbrukere av Apple, som ble levert kort tid etterpå. Angrepet hadde skjedd på grunn av Apples store skyv inn i landet for å gjøre roten fastere og mer lønnsom. Det kan også ha vært en billig kampanje ledet av en kinesisk-eid Smartphone-rival eller et utpressingsforsøk som har til hensikt å presse selskapet til å bruke mer penger på reklame på de statseide mediekanalene.

Så langt så bra, til en Hong Kong-filmstjerne lagde et innlegg på et mikroblogg-nettsted. Ved siden av innlegget hadde han tilfeldigvis tatt med en instruksjon fra TV-stasjonen som dikterte når innlegget skulle gå online. Dette fikk kinesiske nettbrukere veldig naturlig til å lure på om alt, til og med CCTV-beskyldningen, ble iscenesatt. Bildet av regjeringen ble over natten forvandlet til et av en profittblindet manipulator. Som om dette ikke var nok, hadde andre naive kjendiser som hadde kritisert Apple sendt innleggene sine via Apple-enheter.

3 Da The Guardian prøvde å fikse pennevenner for amerikanere

Den britiske avisen The Guardian bestemte seg for å gi amerikanerne uoppfordrede råd om hvordan de kunne fullføre sine borgeroppgaver. Det politiske valget av USA var målet. Siden utfallet av valget vil påvirke hele verden, resonnerte de, hvorfor skulle ikke ikke-amerikanere også si noe om det? Så Operasjon Clark County ble født, hvor Guardian ba sine lesere om å sende brev til Clark County-borgeren i Ohio og ba dem om ikke å stemme på George Bush.

Straks 11.000 britiske folk meldte seg på kampanjen. Avisen ga ut anonyme Clark County-adresser til sine lesere som irriterte fylkesmennene så vel som andre amerikanske statsborgere. The Guardian ble bombet med onde bokstaver som sa "Har du ikke lagt merke til at amerikanerne ikke gir to dritt hva europeerne synes om oss?" (lenke) og andre viser av slik takknemlighet.

På dette svarte avisen "Blimey, hva i helvete tenkte vi?" og løftet det hvite flagget. Noen mener at ‘Operasjonen Clark County' var ansvarlig for George Bushs seier med 1 620 stemmer i fylket

2 Da Putin bemerkelsesverdig oppdaget Mossfri urner

Den russiske presidenten Vladimir Putin la til en annen stjerne i suksessuniformen og ble til selvutviklet Indiana Jones i 2011 da han ved et uhell oppdaget greske urner mens han dykket på et russisk arkeologisk sted.

Tidligere har Putin blitt sett på å pusse opp sitt macho-offentlige image gjennom en rekke hendelser som å jage hvaler, ri på en Harley, jakte bare overkiste, bøye stekepanne, bryte armene, skalere kunstig vegg, ta ned en judomester og til og med føre truede kraner til sikkerhet i et ultralett fly. Han har gjort alt. Selv spilte piano.

Men ingen kunne kjøpe denne. Kritikere bemerket at amforene som angivelig hadde blitt gravd for første gang etter det 6. århundre e.Kr., var overraskende rene og bemerkelsesverdig mosefrie. Og også vasene lå bare noen få meter under klart vann på en sterkt trafikkert kyst.

Ikke overraskende, dette la til opprettelsen av flere parodier og fungerte som et vendepunkt i Putins popularitet. Selvfølgelig bekreftet hans sjefstalsmann senere at hendelsen var en total bløff og sa at det var "helt normalt" å ha iscenesatt den. Noen russere klager over at de nylige valgresultatene virker like iscenesatte som den beryktede tilfeldige urneoppdagelsen.

1 Når kvinneklær ble brukt som et redningsmiddel

Tilbake i 2009 ga den iranske regjeringen et forsøk på å ydmyke en fengslet studentleder ved å fotografere ham i kvinneklær, da en kampanje med iranske menn kledd i kvinneklær fikk styrke og utløste en debatt om likestilling.

Majid Tavakoli, en fremtredende studentleder, ble arrestert etter å ha holdt en pro-demokratisk tale. Mindre enn to timer senere rapporterte Fars nyhetsbyrå at Tavakoli ble fanget i kvinneklær som forberedte seg på å flykte fra myndighetene. Noen hevder at formålet bak alt dette var å parallelle ham med den vanærende presidenten Banisadr som angivelig hadde rømt fra Iran ved å barbere barten hans og påføre en kvinnes skjerf.

En slik innsats for å latterliggjøre opposisjonslederen ble møtt med opprørt trass ikke bare i ord, men også i aksjon. Humor, som den beste måten å komme med et politisk poeng på, iranske menn brukte hijab og la ut bildene sine på blogger og nettsteder som Facebook under unisone slagord som ‘Jeg er Majid', ‘Vi er alle Majid', ‘Vær en mann. Send oss ​​bildet ditt som en kvinne et al. Mange av de medvirkende mennene viste skremmende ansiktene sine i hodeskjerf, mens noen dekket ansiktene og blinket ‘V' -tegn. Det er til og med en Wikipedia-side på farsi viet til fenomenet.

Mennesker som hadde vært vitne til Majids arrestasjon, gråt foul-play og argumenterte for at Majid enten ble tvunget inn i kvinneklærne senere, eller at bildet ble fotoshoppet.

Selv om bevegelsens tone i utgangspunktet var lunefull, berørte den mer dypere spørsmål om likestilling, noe som gjorde seksualitet til et aktuelt tema. Hele fenomenet er også en skildring av solidaritet med kvinner i undertrykte samfunn, så vel som et tegn på aksept av kvinnens forestilling som politisk styrke og ikke skam.